Totalt antall sidevisninger

søndag 31. juli 2016

Oppussing og løvetann

Inemor's blogg har fått ny utforming. Trengte en aldri så liten oppussing her også, som det ofte gjør i livet.

Jeg har også pusset opp stuen i huset mitt, det var en lang og drøy prosess men jeg kom da i mål. Nå tror jeg at jeg har utviklet en slags vegring mot malerkoster..... Prosjekt 2 er nemlig mitt soverom, men jeg kjenner at det kan få vente til høsten. Motivasjonen er helt aldeles på lavmål etter overdose med maling av stua. Til opplysning så brukte jeg over 120 meter med maskeringstape, 3 bøtter grunning og 4 med maling.... Og X-antall timer. Men når det er sagt, jeg er fornøyd med resultatet og det kan være god terapi i den typen arbeid!

Terapi har det også vært i intenst hagearbeid. Selv om jeg ser at hagearbeid er en utakknemlig jobb, så snart man har ryddet ett område for ugress, snur seg bort og tilbake så er løvetann og tistler på plass igjen! Jeg har utviklet en teori om at løvetann er en hevngjerrig og ondskapsfull plante, som formerer seg etter hvert som man lugger de opp av jorden. Foreløpig har jeg ingen tanker om hvordan jeg skal klare å kvitte meg med løvetann og ugress, men muligens dynamitt er den beste løsningen?

Selv en løvetann har jo livets rett, så det er egentlig litt slemt å planlegge best mulig måte å drepe den på. Ingen er så sterk som en løvetann, ingen andre kan vokse seg stor gjennom asfalt og betong. Løvetannen overlever der ingen andre vil eller kan. Den lar seg ikke knekke, og gir aldri opp. Den kan brukes i mat, og man kan lage te av den. Den blir også brukt i homeopatisk medisin - og løvetannvin er visstnok ikke å forakte.


Løvetannen er sterk, og gir ikke opp. Den vil leve, og kommer tilbake uansett hva man gjør for å bli kvitt den. I stedet for at den ble ansett som en plage, burde den vært et symbol for styrke og stamina. Men det kommer jo ikke til å skje - ikke er den pen å se på, og ikke passer den inn i vår organiserte og pene hverdag. Der skal det nemlig være prydbusker, roser, liljer og stauder.

Ikke pjuskete, gule stabeist.

Der står en liten løvetann
blant andre løvetenner
i bakken på et åkerland
og blomstrer så den brenner.
 
Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv.
For av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.
 
Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.
 
Hvor stolt og gladelig den gror!
Men like nedenfor
står en sørgmodig eldre bror
og feller hvite hår.
 
Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.
 
Inger Hagerup