Stakkars, forsømte Blogg.
I "gamle" dager fikk vi post. Brev altså, ikke e-post. Brev fra venner og familie, håndskrevne og gjerne med små tegninger og klistremerker. Noen skreiv side opp og side ned, alt fra hva de hadde spist til middag til hvilke program de hadde sett på TV. Alle hadde brevvenner, og det var like stas hver gang det kom post! (Litt som Facebook, bare at oppdateringene kom senere). (Forresten så må jeg fortelle, jeg hadde en venn som sendte brev med jevnlige referat fra serien "Home and away", for jeg hadde ikke kanalen hjemme...)
I går fikk jeg post! Det var ikke regninger eller reklame - for det er jo stort sett det vi får i postkassa nå for tida. Jeg fikk TO brev! To konvolutter med mitt navn og adresse på! Gjett om jeg var spent, det kriblet i magen og jeg måtte bestemme hvilken jeg skulle åpne først...
De som kjenner meg vet at tålmodighet ikke alltid er min greie. Så jeg bestemte meg for konvolutt og åpnet den i full fart.
Ut ramlet det en blyant og et gult kort med smilefjes. Teksten inni var "Nå kan du bare begynne!". Jeg lo godt - kortet kom fra en som hadde vært veldig aktiv og positiv i en samtale på facebook, der jeg ba om råd og tips i forbindelse med mulige studier fra høsten. Fantastisk gøy at a) noen har tro på at jeg klarer det, og at det eneste jeg trenger for å komme igang er en blyant og b) at noen faktisk tar seg tid tid til å sende meg et kort, sånn i den travle hverdag. Jeg ble veldig glad!
Enda hadde jeg en konvolutt til, men først må jeg fortelle noe som har tilknytning til denne konvolutten. (det visste jeg jo ikke akkurat da, men skjønte det fort når jeg åpnet den).
For en liten stund siden fikk jeg en melding på Facebook fra en dame som er mor til en tidligere klassevenninne fra tiden jeg bodde i Båtsfjord. Her snakker vi '70 og tidlig '80-tall altså! Anyway, hun fortalte meg at hun hadde noe som var mitt, og som hun hadde tatt var på siden den gang. Dersom jeg ville ha det, kunne hun sende det til meg. Som jeg har fortalt i tidliger innlegg, leter jeg etter minner fra barndommen min - klart jeg ville ha det.
I konvolutten lå en minnebok. "Denne boka tilhører Inger Annfrid Stenhaug fått julen -79" står det på første side. For en utrolig glede! Jeg leste og koste meg, veldig mange som har skrevet i boken husker jeg ikke, men jeg skal nok finne ut hvem de er. Så er det søte små dikt fra klassevenner.
Som en slags finale på de fargerike sidene blar jeg til siste side. Hjertet mitt stoppet nesten og jeg begynte å skjelve (klisje, I know. Men det er helt sant!)
Jeg har lest det minst 20 ganger allerede.
Et minne fra min pappa, som har vært død i 30 år kom i posten. Jeg kan ikke tro det er sant - men det ER sant.
Jeg skulle ønske at alle fikk oppleve noe sånt. Selv om det fremkalte både sorg og savn, så var gleden over å finne minnet fra pappa bak i boken overveldende.
Minneboken har ligget på nattbordet mitt i natt.
I "gamle" dager fikk vi post. Brev altså, ikke e-post. Brev fra venner og familie, håndskrevne og gjerne med små tegninger og klistremerker. Noen skreiv side opp og side ned, alt fra hva de hadde spist til middag til hvilke program de hadde sett på TV. Alle hadde brevvenner, og det var like stas hver gang det kom post! (Litt som Facebook, bare at oppdateringene kom senere). (Forresten så må jeg fortelle, jeg hadde en venn som sendte brev med jevnlige referat fra serien "Home and away", for jeg hadde ikke kanalen hjemme...)
I går fikk jeg post! Det var ikke regninger eller reklame - for det er jo stort sett det vi får i postkassa nå for tida. Jeg fikk TO brev! To konvolutter med mitt navn og adresse på! Gjett om jeg var spent, det kriblet i magen og jeg måtte bestemme hvilken jeg skulle åpne først...
De som kjenner meg vet at tålmodighet ikke alltid er min greie. Så jeg bestemte meg for konvolutt og åpnet den i full fart.
Ut ramlet det en blyant og et gult kort med smilefjes. Teksten inni var "Nå kan du bare begynne!". Jeg lo godt - kortet kom fra en som hadde vært veldig aktiv og positiv i en samtale på facebook, der jeg ba om råd og tips i forbindelse med mulige studier fra høsten. Fantastisk gøy at a) noen har tro på at jeg klarer det, og at det eneste jeg trenger for å komme igang er en blyant og b) at noen faktisk tar seg tid tid til å sende meg et kort, sånn i den travle hverdag. Jeg ble veldig glad!
Enda hadde jeg en konvolutt til, men først må jeg fortelle noe som har tilknytning til denne konvolutten. (det visste jeg jo ikke akkurat da, men skjønte det fort når jeg åpnet den).
For en liten stund siden fikk jeg en melding på Facebook fra en dame som er mor til en tidligere klassevenninne fra tiden jeg bodde i Båtsfjord. Her snakker vi '70 og tidlig '80-tall altså! Anyway, hun fortalte meg at hun hadde noe som var mitt, og som hun hadde tatt var på siden den gang. Dersom jeg ville ha det, kunne hun sende det til meg. Som jeg har fortalt i tidliger innlegg, leter jeg etter minner fra barndommen min - klart jeg ville ha det.
I konvolutten lå en minnebok. "Denne boka tilhører Inger Annfrid Stenhaug fått julen -79" står det på første side. For en utrolig glede! Jeg leste og koste meg, veldig mange som har skrevet i boken husker jeg ikke, men jeg skal nok finne ut hvem de er. Så er det søte små dikt fra klassevenner.
"Et lite minne
du her vil finne
det må du gjemme
og aldri glemme
men av og til
du tenke vil
på meg som aldri kan glemme deg"
"Jeg ønsker på din bryllupsdag
at halsen måtte knekke av
Jeg mente ikke halsen din
men halsen på en flaske vin"
"Roser, roser om deg gror
Vet du hva jeg om deg tror?
Bedre jente finnes ei,
hell og lykke på din vei"
Minne til Inger Annfrid.
Et lite minne til en liten kvinne
Et lite sted til å gjemme et minne
Selv om lange avstander skiller oss,
så er du i mitt hjerte nær,
jeg tenker på deg hver dag.
Jeg er meg stolt av deg å håper og tror at du har en stor fremtid foran deg
Når en stjerne faller ned fra himlens dunkle blå,
vitner det om kjærlighet til den som stjernen så.
Mens en liten pike satt så trygt på mammas fang,
så hun stjerneskudd en natt for aller første gang.
Der faller en stjerne, mor kan du se?
Stjernene faller, hvorfor gjør de det?
Tror du at stjernene ser hvor jeg er?
Tror du kanhende den faller ned her?
Nei lille pike, stjernen som falt
fra stjerneriket har deg fortalt
at når du blir stor og ser et stjerneskudd -
ønsk deg da lykken når du skal stå brud.
Ha det riktig godt Inger Annfrid
Hilsen pappa Inge.
Et minne fra min pappa, som har vært død i 30 år kom i posten. Jeg kan ikke tro det er sant - men det ER sant.
Jeg skulle ønske at alle fikk oppleve noe sånt. Selv om det fremkalte både sorg og savn, så var gleden over å finne minnet fra pappa bak i boken overveldende.
Minneboken har ligget på nattbordet mitt i natt.
"Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad"
Ha en fantastisk lørdagskveld, alle sammen. Hilsen en rørt Inemor.
Vart reint rørt eg. Tårene trilla når eg leste kven som hadde skreve under det fine verset.. Åh kor kjekt å lese at du har fått att boka der far skreiv minne :)
SvarSlettElles e det kjekt med brev i posten. Eg har ei som titt skriv postkort til meg, fordi eg oppfordra massene til å gjere det for 2 år sidan.,
Vi lyt halde Posten Norge i aktivitet :)