Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvordan det føles å ha angst. Det er umulig for noen som "aldri" har hatt angst å vite hvordan det føles, men jeg vil prøve å forklare litt.
Jeg setter "aldri" i hermetegn, for alle mennesker har en eller flere ganger opplevd det.
Hva er din største skrekk - eller det mest skremmende du har opplevd?
Har du gjort noe som har skremt vannet av deg?
Hva er det verste du har vært gjennom, som ikke gjorde noen fysisk skade på deg?
Tannlege, sier noen. En nestenulykke kanskje. Et barn som blir borte i folkemengden. Hoppe i fallskjerm eller rafte.
Tenk gjennom de 3 spørsmålene, og prøv å kall frem den følelsen du hadde da du opplevde dette.
Slik er det å få et angstanfall. Alle kroppens alarmsystemer våkner og setter igang, adrenalin pumpes, pulsen øker, hyperventilering, svette, magevondt og kvalme, svimmelhet, hender og føtter blir kalde og svette og man føler et enormt behov for å rømme.
Men disse anfallene kommer helt uten grunn, uten forvarsel - uten logisk sammenheng. Uten at man er i en reell fare starter altså kroppens alarm å blinke. Alle urinstinktene fra den tiden vi bodde i en hule og måtte vokte oss for farene rundt oss reagerer og kjører på høygir.
"Alert" heter det på engelsk. Røde lys som blinker. *FARE*
Men det finnes ingen fare. Det er falsk alarm.
Et angstanfall er ikke farlig, men det er veldig ubehagelig. Det kjennes som farlig - det kjennes som man skal dø. Det er ikke farlig fysisk. Ingen har dødd av et angstanfall.
All logikk forsvinner. Alt det man vet om at dette går over er borte. Du sitter der, og alt du tenker er "nå dør jeg". Det hjelper ikke å si til seg selv at " dette har vi vært gjennom før, men du lever enda. Det går bra! Pust deg gjennom det." Logisk tankegang finnes ikke.
Panikken er fullkommen - jeg må vekk.
Alert..
Et angstanfall varer som regel ikke mer en 20 minutter. Så er du ferdig med ett, og da kommer gjerne ett til. Og ett til. Du blir sliten - det er som å løpe maraton!
Pusteteknikk - pust med magen...
Frisk luft. Kle på deg og gå ut.
Ring din beste venn, få noen til å komme å være der eller snakke seg gjennom det.
Det er mange ting man kan lære seg etterhvert for å komme seg gjennom det. Men da må man først innse at dette IKKE er farlig....
Det er ikke farlig. Bare veldig ubehagelig og slitsomt. Etterpå er det gjerne tomt. Men du lever....
En forklaring rikere,
Inemor
Jeg setter "aldri" i hermetegn, for alle mennesker har en eller flere ganger opplevd det.
Hva er din største skrekk - eller det mest skremmende du har opplevd?
Har du gjort noe som har skremt vannet av deg?
Hva er det verste du har vært gjennom, som ikke gjorde noen fysisk skade på deg?
Tannlege, sier noen. En nestenulykke kanskje. Et barn som blir borte i folkemengden. Hoppe i fallskjerm eller rafte.
Tenk gjennom de 3 spørsmålene, og prøv å kall frem den følelsen du hadde da du opplevde dette.
Slik er det å få et angstanfall. Alle kroppens alarmsystemer våkner og setter igang, adrenalin pumpes, pulsen øker, hyperventilering, svette, magevondt og kvalme, svimmelhet, hender og føtter blir kalde og svette og man føler et enormt behov for å rømme.
Men disse anfallene kommer helt uten grunn, uten forvarsel - uten logisk sammenheng. Uten at man er i en reell fare starter altså kroppens alarm å blinke. Alle urinstinktene fra den tiden vi bodde i en hule og måtte vokte oss for farene rundt oss reagerer og kjører på høygir.
"Alert" heter det på engelsk. Røde lys som blinker. *FARE*
Men det finnes ingen fare. Det er falsk alarm.
Et angstanfall er ikke farlig, men det er veldig ubehagelig. Det kjennes som farlig - det kjennes som man skal dø. Det er ikke farlig fysisk. Ingen har dødd av et angstanfall.
All logikk forsvinner. Alt det man vet om at dette går over er borte. Du sitter der, og alt du tenker er "nå dør jeg". Det hjelper ikke å si til seg selv at " dette har vi vært gjennom før, men du lever enda. Det går bra! Pust deg gjennom det." Logisk tankegang finnes ikke.
Panikken er fullkommen - jeg må vekk.
Alert..
Et angstanfall varer som regel ikke mer en 20 minutter. Så er du ferdig med ett, og da kommer gjerne ett til. Og ett til. Du blir sliten - det er som å løpe maraton!
Pusteteknikk - pust med magen...
Frisk luft. Kle på deg og gå ut.
Ring din beste venn, få noen til å komme å være der eller snakke seg gjennom det.
Det er mange ting man kan lære seg etterhvert for å komme seg gjennom det. Men da må man først innse at dette IKKE er farlig....
Det er ikke farlig. Bare veldig ubehagelig og slitsomt. Etterpå er det gjerne tomt. Men du lever....
En forklaring rikere,
Inemor
Visste ikke at du også slet med angst. Angst er noe, ihvertfall jeg, får lyst til å løpe fra - men man vet jo at det ikke går an. Fin forklaring på angst, syns jeg. Klem
SvarSlett