Man kan aldri så mye om barn og barneoppdragelse som FØR man får slike små mennesker i hus. Da virker nemlig alt så enkelt og greit - det er jo bare å gjøre sånn eller si sånn... "Har du prøvd å forklare barnet at ditt og datt??" Har jeg? Mange ganger! Noen ting har jeg gjentatt daglig i nesten 10 år uten at det har noen åpenbar virkning. Andre ting trenger man bare si en gang ("finn deg en is i fryseboksen" for eksempel) og det går rett inn.
Misforstå meg rett, jeg har snille barn. Høflige, lekne, morsomme barn MED selektiv hørsel og hukommelse. De er også kjærlige, utspekulerte, manipulerende, fnisete, kranglete, fargerike, kreative og svært intelligente. Som alle andre barn med andre ord :)
De er små mennesker med sine egne meninger, og svært oppriktige og ærlige tanker om livet rundt dem. Som f.eks at Inemor snart er 40, men "du e'kje en gammel kjærring mamma". *Love*
Morfar er i himmelen. Han døde lenge før barna ble født, men vi snakker ofte om han, ser på bilder og er skjønt enige om at han passer på oss der han er. Vi har Besten, som er mormor sin samboer, og definitivt verdens beste Besten. Han har alltid vært Besten.
Mormor er syk. Hun har kreft. Jentene vet det, de har vært hos mormor når hun har tatt cellegift. De vet at mormor ikke alltid er på topp, og tar hensyn til det. De har sett arrene etter operasjonene, og syns ikke det er noe rart eller ekkelt og på barns vis kan de opplyse at "mormor har berre ein pupp". De vet at når mormor har tatt medisinene sine må hun slappe av litt, sånn er det bare. Når de nå fikk vite at bestefar også har fått kreft var det noen spørsmål, før de slo seg til ro med det. Ikke at sykdom og død skal være noe man ser på lett, men at det er der og vi takler det på vår måte. Det skal ikke ta nattesøvnen fra barna, ikke være skrekk og gru og dødens dal.
Så har de Inemor til mamma, da.. Inemor med sine greier. Sånne greier som det ikke alltid er like lett å forklare et barn. Jeg har ingen arr å vise. Så tenker man gjerne "ungene legger ikke merke til det uansett". Det er feil. Ungene vet. De ser, de analyserer og tenker. De skjønner det når noe er galt. Så må man ta det steget og snakke med de, enten hjemme i familien eller med profesjonell hjelp. Forklare, svare på spørsmål.
Men nå skal Inemor ta med seg greiene sine og lage middag til sultne barn som snart kommer hjem fra skolen. De blir nemlig svært olme når de ikke får mat ;) Dessuten har jeg noen gulv her som trenger vask, greit å få gjort det før huset er fullt av små føtter.
Misforstå meg rett, jeg har snille barn. Høflige, lekne, morsomme barn MED selektiv hørsel og hukommelse. De er også kjærlige, utspekulerte, manipulerende, fnisete, kranglete, fargerike, kreative og svært intelligente. Som alle andre barn med andre ord :)
De er små mennesker med sine egne meninger, og svært oppriktige og ærlige tanker om livet rundt dem. Som f.eks at Inemor snart er 40, men "du e'kje en gammel kjærring mamma". *Love*
Morfar er i himmelen. Han døde lenge før barna ble født, men vi snakker ofte om han, ser på bilder og er skjønt enige om at han passer på oss der han er. Vi har Besten, som er mormor sin samboer, og definitivt verdens beste Besten. Han har alltid vært Besten.
Mormor er syk. Hun har kreft. Jentene vet det, de har vært hos mormor når hun har tatt cellegift. De vet at mormor ikke alltid er på topp, og tar hensyn til det. De har sett arrene etter operasjonene, og syns ikke det er noe rart eller ekkelt og på barns vis kan de opplyse at "mormor har berre ein pupp". De vet at når mormor har tatt medisinene sine må hun slappe av litt, sånn er det bare. Når de nå fikk vite at bestefar også har fått kreft var det noen spørsmål, før de slo seg til ro med det. Ikke at sykdom og død skal være noe man ser på lett, men at det er der og vi takler det på vår måte. Det skal ikke ta nattesøvnen fra barna, ikke være skrekk og gru og dødens dal.
Så har de Inemor til mamma, da.. Inemor med sine greier. Sånne greier som det ikke alltid er like lett å forklare et barn. Jeg har ingen arr å vise. Så tenker man gjerne "ungene legger ikke merke til det uansett". Det er feil. Ungene vet. De ser, de analyserer og tenker. De skjønner det når noe er galt. Så må man ta det steget og snakke med de, enten hjemme i familien eller med profesjonell hjelp. Forklare, svare på spørsmål.
Men nå skal Inemor ta med seg greiene sine og lage middag til sultne barn som snart kommer hjem fra skolen. De blir nemlig svært olme når de ikke får mat ;) Dessuten har jeg noen gulv her som trenger vask, greit å få gjort det før huset er fullt av små føtter.
Ha en knakende flott tirsdag!
Inemor
Jeg er helt enig med deg Inemor! Inkluder barna i det meste. De har bedre av det, fordi de skjønner veldig godt når noe ikke er "sånn det skal være".
SvarSlett