Inemor's bekjennelse

Litt av det å ha en blogg er for meg å skrive om det som berører meg. Det skal også være en slags terapi for meg, på godt og vondt - uten at det skal bli en klagemur og sutreblogg.

Jeg velger altså å fortelle litt av min historie her - kanskje kan det bidra til å hjelpe noen?

"1 av 5 har til enhver tid en psykisk lidelse i Norge. På slutten av 2008 var psykiske lidelser årsak til nesten 20 prosent av alle sykemeldinger. Angst og depresjon står for brorparten av disse med nesten 10 prosent av alle sykemeldinger" (Hentet fra Rådet for psykisk helse sin hjemmeside).

Inemor er altså en av disse 5.

Jeg ble for alvor syk etter at vi fikk vårt første barn i 2001. Jeg kunne ikke forstå hva som var galt, og hvorfor jeg ikke kunne glede meg over at jeg endelig hadde blitt mamma. Heldigvis hadde jeg (og har fortsatt) en flink lege som fanget opp signalene veldig fort og jeg fikk god hjelp. Jeg kom meg etterhvert på beina igjen.

Så ble jeg igjen gravid i 2003, og fikk da fantastisk oppfølging gjennom svangerskapet og fødsel. Alt gikk helt flott, og jeg begynte på jobb etter endt permisjon. Da smalt det igjen - nok en gang kunne jeg ikke skjønne hva som var galt. I kaoset sa jeg opp jobben, fikk en ny jobb, og kræsj sa det. Jeg ble hentet av ambulanse på jobb, det var full fart og kaos i alle retninger. Gjett om jeg følte meg litt dum ;) Nok en gang fikk jeg god hjelp og etter en stund var jeg klar for ny dyst. Jeg fikk tilbake min opprinnelige jobb og sakte men sikkert var jeg god som ny.

Mye kan sies om NAV og helsevesenet i Norge, men jeg har stort sett hatt fine opplevelse i mine møter med disse. Jeg har fått hjelp og assistanse som har bidratt til at jeg har kommet meg tilbake i arbeid, som jo er det viktigste for oss alle.

I skrivende stund er jeg sykmeldt - takk og lov ikke så syk som jeg var ved de to nevnte episoder men nok til at jeg ikke fungerer som jeg skal i hverdagen. Jeg vet at jeg skal komme meg gjennom dette, men jeg trenger tid. Jeg er som katten - lander alltid på beina!

Fra Angstringens nettside:
"I utgangspunkt er angst et sunt signal. Det er når vi lar angsten overta kontrollen og styringen, at den blir et problem. Angst kan oppleves svært forskjellig og gir seg utslag i svært ulike symptomber - alt fra engstelse til panisk katastrofefølelse. skjelving, hjertebank, kaldsvette, hetetokter, svimmelhet, pustevansker, spiseproblemer og muskelspenninger er symptomer som følger med."

Så hva gjør jeg videre? Jeg jobber med mestring, som i seg selv til tider er en hel jobb. Jeg går på KiD-kurs, det kan du lese om her: http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=27698 (Jeg har enda ikke lært hvordan jeg kan legge linker på andre måter enn klipp og lim...).

Hva gjør man dersom man sliter psykisk, er nedfor, trist eller har angst? Mitt beste råd er SNAKK MED NOEN. Snakk med din livspartner, din beste venn, din mor, din lege - noen du stoler på. Svært få klarer å komme seg gjennom slike ting på egen hånd. Søk hjelp.

Vit at du ikke er alene - selv om du tror at du ikke vet om noen som har en psykisk sykdom så finnes de! Veldig ofte nærmere enn du tror... Jeg trodde at jeg var den eneste i verden som hadde det slik, og at jeg kom til å bli gal. Eller dø. Men jeg vet bedre nå, og det er en stor trygghet!

Innse at du faktisk er syk - selv om det ikke vises utenpå. Kjenn dine begrensninger, og ta hensyn til disse. Det er slik man blir frisk igjen. Ikke tro at du kan være supermenneske... Sett deg mål, realistiske mål!

Det høres så lett ut, jeg vet det. Det er ikke lett, men ta ett steg om gangen. Man kommer helskinnet gjennom det meste - en lærdom rikere.

Jeg velger å stoppe nå, jeg kunne nok ha skrevet om dette temaet i timesvis. Det er slett ikke umulig at jeg kommer til å blogge om det igjen, men det er nok for nå.

"we don't see things as they are - we see them as we are"

Inemor